2008


ZERO 458
November 2008
Et år er gått. Vi har vært med på mye og fått mye oppmerksomhet. Kanskje litt for mye. Foto: Craig Sim/Millgaet Media
Her i Lerwick da vi kom iland i Shetland Race.

1. Huftarøy rundt - første plass.(Seilmagasinet )
2. Seilmakern doublehanded - DNF (lite vind) 
http://www.seilmagasinet.no/id/27667
3. Stord rundt. (6.plass ned and DNF tilbake)
4. Shetland race.( 
Tatt av storm, VHF virket dårlig )
5. Høststormen.(
Seilmagasinet) Eneste mini som var med.

foto: Harald Matland
Fra Høststormen

2.SD 2008(Seil-TVintervju)
Jens Holtusen var med. Vi seilte likt alle miniene, til Lilleville stakk til havs i Austevoll. Fantastisk flott vær. En forsmak på sommer. Dessværre ble det lite vind på slutten det var bare to minier som fullførte innenfor maksimaltiden.
4.Shetland race. Interessant å lese Shetland Coast guard rapport om både Lilleville og oss. For de som har lyst til å lese alt her, bør de googlesøke på "shetland race" og "rescue". Vi hadde en dårlig antennekopling på VHFen og ble vel ikke klar over hvor dårlig det var før på vei hjem. Den virket i havn. Vi møtte stormen da det var 40nm igjen og brukte 25timer på det. Da vi så Nimrodflyet anropte vi det og fikk kontakt. Ellers hørte vi ikke noe. Vi glemte også å ta kontakt ved 4gr meridianen.
foto: RAF Nimrod
I de engelske avisene ble vi skjelt ut for å ikke ville svare på VHF. Da vi kom til land, svarte vi kanskje litt for mye på hva det kunne være og ble fremstilt som dumme. Shetland race komiteen ville straffe oss, kanskje for å ikke tape ansikt overfor Shetland Coast Guard. Men at de brukte mye penger for å se etter oss, er sikkert. Og at vi egentlig var ydmyke for det da vi kom inn, er sikkert. Vi lurte litt på om ikke all automatikken på VHFradioen hadde spillt oss et puss. Når vi ble pollet (søkt på fra landstasjon, gir den autosvar med posisjon fra GPS), hoppet den til kanal 72 og ble der. Det gikk også an å sette radioen på low utgangseffekt og low mottakersensitivitet. Men ingenting av dette hadde vært i funksjon. Det var bare at vi hadde en dårlig VHF-kopling. Da vi testet radioen i Lerwick, sa shetland radio at signalet var godt, men da vi seilte hjemover, forsvant kontakten fort. Det ble håndholdt VHF resten av veien.  Hjemme igjen loddet jeg kontaktene og da ble det en annen lyd i høyttaleren.
Men vi var godt forberedt egentlig. Jeg hadde prøvd ut stormseil i storm på forhånd. Babystaget var ferdig tredd og kunne settes fra cockpit. Stormfokka hadde påsatt forlengerline. Lensetakler og babytag måtte vinsjes. Da sto masta uten bevegelser når vi traff bølgene. Sjekkstag, babystag og nedre overvant møtes i masten, slik at i realiteten seiler vi med en 3m kortere mast. De siste meterne skal bare overleve. I diskusjon etterpå, har jeg hørt at noen vil sette stormfokka på forstaget, men ved ettertanke vil dette gi mer stress på mastetopp. Det så ut som om det ar nok stress der oppe i bølgene.
Vi gjorde rundt 5-6kn og 4 i møte med bølger. Det var etter GPS rundt 50-60gr mellom slagene. Kartplotteren var uvurderlig. Den har en slepestrek som sier med en gang hvordan fremdriften er. Skjermen trekker strøm, men jeg slo ned på lysstyrken når jeg ikke trengte den for å spare strøm. 
Beate var inne i båten og holdt seg tørr. Alt der inne samlet seg etterhvert rundt kjølen. Hun måtte være håndballspiller for å ikke bli truffet. I en periode krøp hun under cockpiten for å spy. Jeg satt under det lille hyttetaket og sov mellom slagene. Gløttet bare opp av og til for å se etter båter, men regnet med at det ikke var så mange ute i slikt vær. Sjøsyketablettene gjorde at vi ble ganske dorske og sløve. I tillegg hadde jeg noen artige hallusinasjoner: Jeg så plutselig masse lanterner og trodde at det var andre båter fra racet. Et rødt teppe lå og fløt ute på havet. En lanterne var ganske høyt oppe og kom fort mot oss. Jeg så også de grå seilene. For sent oppdaget jeg at det ikke var en seilbåt, men et helikopter. Koplet ikke at de var på utkikk etter oss. Først da jeg så et gigantisk jetfly (Nimrod) som strøk stille over havet, skjønte jeg straks at de så etter oss.  Da jeg anropte dem, fikk vi svar med en gang. Vi sa at vi seilte inn selv og ville være inne kl. 1500. Denne meldingen hørte vi ble sendt videre til land. Men de på land kunne ikke høre oss, og heller ikke vi dem, så derfor kom de ut og tilbød slep. Jeg hadde liten lyst til å klyve på dekk i den høye sjøen. Båten gikk greitt som den gjorde. Dessuten hadde jeg lest om mange minislep som hadde endt med skader på båten. Vi skulle jo tilbake fra Shetland også.
Så sto de der da glodde på oss, kjørte opp i oss så det begynte å bli farlig nærme for masten. Helikopter kom også og de glodde. Beate kom frem i luken og vinket. Vi snakket litt med dem på VHF, men ikke tydeligvis ikke nok, vi hørte heller ikke noe fra dem. Når de vet at vi har en synkefri båt, nødpeilesender, raketter og at vi seiler bra, så er det litt rart at de gidder å bry seg så mye som de gjorde. Men den første beskjeden til våre pårørende ga dem ikke mye håp: "En 21fots båt i dette været har ikke mye sjanse, vi regner med at den er gått tapt..... "
Dette er kanonkule, det er en minitransat.
De andre miniene klarte seg mer eller mindre bra. Alle unntatt Lilleville seilte inn på revet eller full fokk. Lilleville var langt sør, i høye bølger og ba om slep. Masten dinglet og på vei inn så de at kjølreprasjonen de hadde gjort  ikke hadde holdt. Båten ble sendt som frakt tilbake til Kristiansand. Ishtar, Pluto, Anemoi og Bjørski klarte seg utmerket.
Hvorfor var vi så langt bak de andre? På vei ut fra Marsteinen hadde vi full spinnaker oppe. Vi broached to ganger. Beate hadde hverken lyst eller kontroll på slik seiling. For å få litt roligere seilas, tok vi ned store spi og satte lille spi. Den hektet i sprederne på vei opp og hektet i sjøen på vei ned igjen. Den vrengte bare baugspydet bakover og roret vippet opp da den passerte. Jeg lot tacklinen løpe ut og fikk den ombord etter de andre linene. Dessverer var den nå skadet. Vi vurderte nå å bryte, siden vi ikke var i konkurransemodus lengre, men makkeren min hadde jeg lurt med for at dette skulle være en flott turopplevelse. Så derfor sa vi til oss selv: Selv om vi ikke kan konkurrere, så kan vi i hvertfall ha en fin tur. 
Prøvde å reparere spydet, men det ble for kort. Vi seilte litt med den store spinnakeren likevel en stund til vi trodde vi så land. Det var noe mørkt i horisonten. Men det var bare stormen som kom der borte i vest. Etter 56timer totalt seilte vi inn på havnen til applaus og varm velkomst. Motoren hadde vi seilt under vann i de verste bygene, så vi turte ikke satse på den ved innseilingen. Neste dag startet den greitt etter noen drag...ny applaus fra land. Hoteller var egentlig fyllt opp, vi fikk likevel napp hos Glen Orchny House, som alltid hadde plass til sjøfarende. Det var god skikk fra gamle dager, sa verten.   
 Foto: Craig Sim/Millgaet Media
Om det blir noe Shetland race til neste år er ikke sikkert. Det er ikke sikkert at komiteen ønsker oss, fordi de de har hengt seg på denne engelske oppfatningen at vi ikke ville bruke VHFen. Derfor var de ganske sure på oss. Jeg har seilt Shetland race 2 ganger, begge i storm. Min oppfatning av at dette er øya i solnedgangen, er absolutt ødelagt. Det er bare hardt arbeid. Vi fikk lite oppmerksomhet på at vi faktisk seilte gjennom stormen. Vi vurderte å returnere, men regnet da med at en eventuell leteaksjon ville være mye mer omfattende. Så alt dette gjør at det ikke er så mange insentiver for å seile bortsett fra at det er en utfordring, tross alt.



No comments:

Post a Comment